17.03.17

Hva kan vi kreve av politikerne?

Hva kan vi kreve av politikerne?

Politikerne berømmes for pensjonsreformen. – En helt unik historie i internasjonalt perspektiv, sier Fafos Jon Hippe. Men de får tyn for lav kunnskap og liten forhandlingsvilje.

Våren 2016 ble brannbomber igjen kastet mot opprørspolitiet i Hellas’ hovedstad. De folkevalgte hadde vedtatt en omfattende pensjonsog skattereform. Det greske folk fortvilte og tok til gatene for å demonstrere.

– Dette var en nødvendighet. Uten disse endringene hadde pensjonssystemet vårt kollapset, uttalte den greske statsministeren til internasjonale medier. Vaklende statsfinanser og krav fra Det internasjonale pengefondet (IMF) krevde politisk handling fra grekerne. 15 år tidligere, i mars 2001, ble den norske Pensjonskommisjonen satt ned.

«En radikal reform»

«Endringer ville ta tid, og vi ville trenge lange overgangsperioder. Det var viktig å begynne i tide. Vi ville ha med politikere fra alle partier», skriver Jens Stoltenberg i sin biografi om da arbeidet med pensjonsreformen startet – en reform den tidligere statsministeren beskriver som noe av det viktigste han har vært med på.

Pensjonsreformen er på mange måter et politisk mirakel.

– Det er en helt unik historie i internasjonalt perspektiv, sier Jon Hippe, forskningsleder ved Forskningsstiftelsen Fafo.

Det var ingen krise i norsk økonomi i 2001. Arbeidsledigheten var lav og Oljefondet passerte 600 milliarder kroner.

– Det er en radikal reform. Den tar ned skattenivået og sparer staten for milliarder av kroner. De aller fleste land gjennomfører store endringer i skatt og pensjon fordi de er under økonomisk press. Det var ikke tilfelle da norske politikere bestemte seg for å lage et mer bærekraftig pensjonssystem, sier Hippe.

Han får støtte fra forsker Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning.

– Pensjonsreformen er på mange måter et politisk mirakel. Til tross for at vi er en stinkende rik stat, har et kjempestort oljefond og ikke veldig høy ledighet, har vi klart å reformere pensjonssystemet vårt, sier han.

Likevel er det flere, på begge sider i arbeidslivet, som mener at de folkevalgte mangler en grunnleggende forståelse for det norske pensjonssystemet de selv har vært med på å vedta.

Politisk betente minstepensjonister

Utredningsleder Eystein Gjelsvik i LO peker på den stadige hevingen av minstepensjonen som det beste eksempelet – et tema som er politisk betent og angår flere hundre tusen velgere.

– Fokuset er på litt lettvinte saker, som å heve minstepensjon. De ødelegger sin egen reform, sier samfunnsøkonomen.

Problemet oppstår når politikerne øker gulvet så mye for hva man minimum har rett på i pensjon, at det gir insentiver for å ikke arbeide.

– Fortsetter det slik, vil vi ende opp med et flatt system der mange ikke får noe igjen for opptjeningen og insentivene for å arbeide svekkes, sier Gjelsvik – som får støtte fra Steinar Fuglevaag i Fagforbundet:

– Du blir ikke rik av å være minstepensjonist, men når man løfter 4000 i fjor og 4000 i år så blir det bare tullball. For offentlig ansatte så spiser økt folketrygd opp tjenestepensjon. De har ingen glede av dette. Bortkasta, sier spesialrådgiver Steinar Fuglevaag i Fagforbundet.

Med utgangspunkt i arbeidet til pensjonskommisjonen la daværende statsminister Jens Stoltenberg fram hovedpunktene i forslaget til ny pensjonsreform i 2004. Reformen ble innført i 2011, men bare delvis for offentlig sektor, ettersom forhandlingene om ny offentlig tjenestepensjon strandet i 2009.

Forhandlingsbordet fortsatt tomt

– Den ordningen vi videreførte i 2009, er en dårligere og dårligere ordning for våre yngre medlemmer, sier sjeføkonom Erik Orskaug i Unio.

Han var selv med på å avvise tilbudet som lå på bordet fra den rødgrønne regjeringen for åtte år siden. I Sundvolden-erklæringen fastslo de borgerlige partiene at de ønsket nye forhandlinger om offentlig tjenestepensjon, for å redusere forskjellene mellom pensjonssystemene i privat og offentlig sektor.

Men ingenting har skjedd

– Denne regjeringen har kastet kortene. Det er den neste regjeringen som må løse det sammen med partene. Denne regjeringen vil ikke forhandle med oss. Så det er ikke noen reell prosess lenger, selv om vi møter embetsverket en gang i blant, forteller Orskaug.

Denne regjeringen vil ikke forhandle med oss. Så det er ikke noen reell prosess lenger

Han tror en eventuell Ap-regjering vil komme til forhandlingsbordet raskt, men er ikke like sikker dersom det blir borgerlig flertall i september.

– Fortsetter denne regjeringen, så er jeg usikker på hva de mener. Erfaringene med at de ikke vil forhandle gjør at vi er redde for at de kjører lovveien med Staten pensjonskasse først, og bare setter kommunal sektor sjakk matt. Men da vil det selvsagt bli bråk.

«Klare til å gå igang»

Torfinn Thomassen, spesialrådgiver i KS, mener forutsetningene for å komme frem til en løsning er så bra som de kan bli.

– Rapporten om nye pensjonsordninger i offentlig sektor som kom i 2015, legger et godt grunnlag for det videre arbeidet. Partene og embetsverket har brukt mye tid på å berede grunnen for nye forhandlinger, sier Thomassen.

Torfinn Thomassen

– Embedsverket har alt dette klart. KS er klar og organisasjonene er klare, sier Torfinn Thomassen i KS.

Likevel virker det politisk vanskelig å få gjennomført endringer i den offentlige tjenestepensjonen. På spørsmål om hvordan utfallet av stortingsvalget vil påvirke tidspunktet for når forhandlingene starter opp, er KS tydelig på at det ikke er noen grunn til å vente for partene sin del.

– Embetsverket har alt dette klart. KS er klar og organisasjonene er klare. Avhengig av farge på regjeringen vil nok noen veivalg justeres, og også tempoet i prosessen være annerledes. Men man er uansett klare til å gå i gang, sier han.

Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning mener tiden siden bruddet I 2009 har hjulpet arbeidstakerorganisasjonene til å bli mer oppmerksomme på hva de bør og kan ønske seg på lengre sikt. Samtidig mener han regjeringen ikke har vært særlig proaktiv.

– Det kan virke som om staten eller regjeringen har bidratt til å forlenge prosessen unødvendig lenge ved å si at de ønsker å diskutere en løsning, uten å benytte seg av anledningen når lønnstakerorganisasjonene har vist forhandlingsvilje, sier han.

– Hvem er det som mest trenger en reformering av den offentlige tjenestepensjonsordningen av den utøvende makt eller arbeidstakersiden?

– Nå er det nok arbeidstakerorganisasjonene, selv om det hviler et betydelig ansvar på regjeringen for å få dette til. Hele systemet er uhensiktsmessig, og det er urimelig for individene. En eventuell Arbeiderparti-regjering må i hvert fall gjøre det, og jeg tror også en borgerlig regjering må ta stilling til spørsmålet, sier West Pedersen.

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn