17.03.17

Fleksibiliet kan bli en felle

Fleksibiliet kan bli en felle

Å velge selv når vi vil pensjonere oss er blitt et velferdsgode. Den kan ende opp med å bli en økonomisk felle.

Da tilleggspensjonen ble innført i folketrygden i 1967, fikk alle nordmenn alderspensjon fra fylte 70 år. Gjennomsnittlig levealder for menn det samme året var 71.
Ganske nøyaktig 50 år senere legges det opp til at man kan velge å slutte å jobbe helt eller delvis ved fylte 62 år, mens den gjennomsnittlige levealderen for menn og kvinner er på henholdsvis 80 og 84 år. Med pensjonsreformen ble det i 2011 åpnet for at en kan ta ut alderspensjon fra folketrygden allerede fra fylte 62 år eller utsette hele pensjonsuttaket til fylte 75 år.
Denne valgfriheten til selv å velge når man vil pensjonere seg, og hvor mye man ønsker å jobbe når man blir eldre, er blitt et velferdsgode.

Hensikten

– Du kan gå av tidlig eller du kan jobbe lenger og få mer pensjon. Det er fornuftig med økt fleksibilitet, selv om det kan være vanskelige valg for noen, sier Torfinn Thomassen i arbeidsgiverforeningen KS.
Pensjonsreformen legger opp til at det skal lønne seg å stå i arbeid. Jo lenger folk står i arbeid, jo høyere blir den enkeltes pensjon per gjenværende leveår.

– Hele ideen er at det er den enkelte selv som betaler dette. Se på det som en konto. For samfunnet spiller det jo dermed ikke så stor rolle, sier Jon Hippe, forskningsleder i Forskningsstiftelsen Fafo.

Han mener problemet med fleksibiliteten i pensjonssystemet først oppstår hvis for mange ikke har nok rettigheter til å gå av tidlig og at pensjonsnivåene kan bli lave ved 62 år når levealderen øker.

– For dem som ikke kan gå av, men som likevel faller ut av arbeidsmarkedet, kan det handle om å unngå å måtte gå på sosialkontoret. Fleksibiliteten er irrelevant for det makroøkonomiske perspektivet så lenge den enkelte bærer den økonomiske risikoen, sier han.

Fleksibilitetsfella

Mens «minstepensjonistfella» har vært et begrep i snart 50 år, risikerer vi nå at folk som får tildelt stor valgfrihet rundt egen pensjonisttilværelse kan trå feil.

– Dette er forhold som hver enkelt av oss har problemer med å forstå konsekvensene av. Vi er ikke lagd for å tenke så langt, sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank.

Ta for eksempel innskuddsordningene i privat sektor, der utbetalingene som regel kun varer i ti år. Siden pensjonen nå kan tas ut før fylte 67 år, er det bestemt at utbetalingen fremdeles må skje i minst ti år og minst til fylte 77 år, det vil si over 15 år dersom pensjonen tas ut ved fylte 62 år.

Men kortere opptjeningstid og lengre utbetalingstid kan gi veldig mye lavere årlig pensjon ved tidlig uttak enn ved senere uttak. Uten en livsvarig AFP-avtale er det mulig å feilbedømme.

– For meg er dette et praktisk og ikkeprinsipielt spørsmål. Hadde det vært prinsipielt ville jeg sagt «ja, ja, når jeg går av med pensjon vil jeg ha hele beløpet utbetalt». Men det har vi ikke valgt å gjøre, for vi skjønner at det er mange som ikke klarer det, sier Andreasen.

Noen er mer presset enn fristet

– Vi risikerer at taperne i fremtidens pensjonssystem blir dem som kommer i konkrete situasjoner hvor fleksibiliteten rett og slett blir for stor. De kan bli både fristet og presset til å gå av for tidlig, sier Axel West Pedersen ved Institutt for Samfunnsforskning.

For i tillegg til at vi fristes til å gjøre dårlige valg, peker West Pedersen på at vi også kan havne i uheldige situasjoner.

– Det er ikke bare det at noen vil ta valg de senere angrer på, men folk kan også komme i pensjonsposisjon i en økonomisk nedgangskonjunktur. Tar de ut pensjonen for tidlig da, vil de risikere å sitte igjen med ingenting.

West Pedersen er også bekymret for de uføre. De blir utsatt for levealdersjusteringen, men har ingen mulighet til å være fleksible.

Individet tar mye større risiko

Med innføringen av mer fleksibilitet og levealdersjustering forventer flere at politikernes stadige heving av minstepensjonen vil opphøre. I Sverige er minstepensjonen så lav at den knapt kan sammenlignes med den norske. Riktignok vil norske minstepensjonister bli «tvunget» til å stå i arbeid til de er 67, men kanskje burde de jobbet til de var over 75 for å få den pensjonen de egentlig ønsker seg.

– Man vil etter hvert få et økende fattigdomsproblem blant eldre. Akkurat nå har pensjonsreformen hatt en god sosial profil med god fordeling. Men på lang sikt vil den kunne bli dårligere, fordi garantipensjonen (tidligere minstepensjon red. anm.) gradvis forventes å bli relativt mindre, mener West Pedersen.

Og det er ikke avklart hvem som har ansvaret for å ta vare på dem, ifølge Hippe i Fafo.

– I dette nye systemet tar individet mye større risiko. Og så spør dere, for det individet som får et lavt nivå, hvem skal gjøre noe da? Og det kan være individet selv. Eller det kan være partene i arbeidslivet. Eller det kan være politikken, sier han.

Alt kan ikke måles i kroner og øre Flere av ekspertene vi har pratet med, peker på at langt flere velger å ta ut pensjonen sin tidligere enn det man hadde regnet med.

– Folk mener kanskje det er bedre å ha god råd tidlig i pensjonisttilværelsen, blant annet fordi man vet at hvis man havner på sykehjem forsyner kommunen seg med 85 prosent av pensjonen. Eller det kan være at de tror at gjennomsnittet kommer til å leve lenger enn dem, sier Ole Jakob Knudsen i Naturviterne.

I utgangspunktet mener han at samfunnet er tjent med at folk står i jobb så lenge som mulig.

– Men da ser jeg på den økonomiske delen. Det kan godt være at levestandarden og velferden til folk blir bestemt annerledes, men det er vanskelig å tallfeste, sier han.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn