15.03.17

– Ett pensjonssystem for hele arbeidslivet

– Ett pensjonssystem for hele arbeidslivet

-I dag er pensjonsordningene i offentlig og privat sektor forskjellige. Det er det ingen grunn til, skriver Spekter-leder Anne Kari Bratten i sin gjestekommentar.

Når folk i mange andre land brenner bildekk i gatene hvis velferdsordningene må endres, har vi i den norske modellen tradisjon for å løse utfordringer gjennom samarbeid mellom myndighetene, fagbevegelsen og arbeidsgiversiden. Pensjonsreformen er et godt eksempel på dette. Reformen har gitt oss en bærekraftig alderspensjon i Folketrygden, men arbeidet med å sikre mer bærekraftige tjenestepensjonsordningerer ikke ferdig. I vårt lille arbeidsmarked bør vi nå samle oss om ett pensjonssystem. I dag er pensjonsordningene i offentlig og privat sektor forskjellige. Det er det ingen grunn til.

Da offentlig tjenestepensjon ble endret I 2009, ble partene enige om blant annet levealdersjustering av pensjonene. Men enigheten fra 2009 er mangelfull. Det gjenstår å finne løsninger for de som er født etter 1958, og dagens offentlige tjenestepensjon gir dårlige vilkår for de yngste i arbeidslivet. For eksempel vil en nyutdannet sykepleier som beginner karrieren i dag, få bare 47 prosent av lønnen i pensjon hvis hun slutter som 65-åring, ikke 66 prosent som mange fortsatt tror. Hun kan heller ikke kompensere for dette ved å arbeide lenger, da særaldersgrensen gir plikt til å fratre.

Den offentlige tjenestepensjonsordningen virker også mobilitetshindrende mellom privat og offentlig sektor. Trolig vil arbeidslivet utvikle seg slik at vi blir mer opptatt av kompetansetrygghet enn av stillingstrygghet. Kompetansen økes gjennom livslang læring og med det øker også muligheten for å jobbe i flere bransjer gjennom karrieren. Når vi holder oss med to ulike pensjonssystemer, svekkes mobiliteten.

Det er også uholdbart at den offentlige tjenestepensjonen ikke understøtter arbeidslinjen. Et av de store poengene med pensjonsreformen, var å stimulere folk til å jobbe lenger. Å kunne kombinere jobb og pensjon etter 62 år, var et viktig tiltak. Nå gjelder dette kun for privat sektor, der vi ser svært positive effekter. I offentlig sector kan man ikke både jobbe og motta pensjon. Mange slutter derfor å jobbe tidligere enn de kunne, og dette er arbeidskraft vi trenger fremover. Dette er også likestillingsfiendtlig, siden det jobber flest kvinner i offentlig sektor. Deres mannlige kolleger i privat sector kan både jobbe og motta pensjon, og får dermed mulighet til høyere inntekt, en mulighet kvinnene i offentlig sektor ikke har.

I dag er det også ulike AFP-ordninger i privat og offentlig sektor. Disse bør bli like for å eliminere mobilitetshindrene, og en diskusjon om hvordan AFP kan utvides til å gjelde alle bedrifter, må komme. AFP kan virke konkurransevridende, siden AFP-bedrifter har AFP-kostnader som de uten tariffavtale ikke har. Det er svært uheldig dersom bedrifter unnlater å inngå tariffavtaler for å unngå AFP-kostnaden. Særaldersgrensene er en annen svakhet i dagens offentlige tjenestepensjon, De er etablert i en annen tid og et annet arbeidsliv, og bør snarest gjennomgås med kritisk blikk. Selvsagt skal det være særaldersgrenser for stillinger der arbeidet er slik at det ikke er mulig å arbeide utover en viss alder, men det gjelder langt færre stillinger enn de som i dag har særaldersgrense. Både folk, helse, arbeidsplassene og hjelpemidlene er annerledes nå enn da særaldersgrensene ble innført. Spekter mener det må etableres ett felles pensjonssystem for hele norsk arbeidsliv, der den enkeltes pensjonssparing settes inn på en individuell pensjonskonto som følger arbeidstakeren gjennom hele yrkeslivet, uavhengig av arbeidsplass. Et slikt system bør bygge på innskuddspensjonsordningen. Sparenivået i pensjonsordningene vil variere med bedriftenes lønnsevne, men det er ingen gode argumenter for at det skal være så store systemforskjeller som i dag.

Jeg har stor respekt for at mange synes pensjonsspørsmål er komplisert. Pensjon er viktig for hver og en av oss, fordi det til syvende og sist dreier seg om hvordan livene våre blir når vi ikke lenger har lønnsinntekt. Nettopp derfor må vi ha åpne, fordomsfrie og byggende diskusjoner i trepartssamarbeidet om fremtidens pensjonsløsninger

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn